19-åringer strever med inkasso

"19-åringer strever med inkasso". Dette er overskriften på en artikkel i Skolemagasinet nr 2 -2009. I artikkelen gis det en beskrivelse av at dagens 19-åringer får et stadig økende antall inkassovarsler i forbindelse med manglende betaling av mobilregninger. Seniorrådgiver Ole Erik Yrvin i Barne- og Likestillingsdepartementet uttaler i artikkelen følgende:

" - For barn og unge er det helt avgjørende med god basiskunnskap om egen økonomi, smarte former for kreditt og tilhørende rettigheter og plikter."

Videre uttaler Yrving at "problemet må løses i skolen".

Jeg er helt enig i disse uttalelsene, men jeg undrer meg over at kunnskap om personlig økonomi i den grad er nedprioritert i Kunnskapsløftet. I R94 hadde alle elever på Allmenfaglig studieretning i den videregående skole det obligatoriske faget Økonomi og Informasjonsbehandling. En stor del av faget var opplæring i personlig økonomi (budsjett, regnskap, sparing og lån osv.) og forbrukerrettigheter. Faget ble fjernet med innføringen av Kunnskapsløftet. Det var mange meninger om dette, og det kom forsikringer om at disse viktige områdene ville bli ivaretatt i andre fag.

Etter min mening er dagens situasjon begredelig. Elever som velger Matematikk 1T får ingen opplæring i økonomiske beregninger som en del av matematikkfaget. Elever som velger 1P får noe opplæring i økonomiske beregninger. I læreplanen har jeg funnet følgende kompetansemål:

"Hovudområdet økonomi handlar om berekningar og vurderingar som gjeld økonomiske forhold.

Mål for opplæringa er at eleven skal kunne

- rekne med prisindeks, kroneverdi, reallønn og nominell lønn
- gjere lønnsberekningar, budsjettering og rekneskap ved hjelp av ulike verktøy
- berekne skatt og avgifter
- undersøkje og vurdere forbruk og ulike høve til lån og sparing ved hjelp av nettbaserte forbrukarkalkulatorar"

Dette er fire av totalt 19 mål i faget (faget har 5 uketimer), og i følge min kollega Anne Cathrine Gotaas, er det ikke disse målene det legges størst vekt på i opplæringen. Dette kan ha flere årsaker. En er at det som oftest er matematikklærere som underviser i denne delen av faget. En annen årsak kan være at undervisningen ofte er eksamensstyrt. På eksamen vil eleven ikke ha tilgang til bruk av internett, og det vil derfor ikke være mulig å teste f. eks kompetansemålet hvor det skal benyttes nettbaserte forbrukerkalkulatorer. Samtidig legges det i følge Anne Cathrine Gotaas mest vekt på beregningene, mens vurderingene av resultatene i liten grad vektlegges.

Resten av opplæringen i personlig økonomi finner vi i faget Samfunnsfag. Dette er et fag med tre uketimer hvor jeg i læreplanen fant totalt 35 kompetansemål. Av disse 35 målene dreier følgende tre kompetansemål seg om personlig økonomi:

"Mål for opplæringa er at eleven skal kunne

- rekne ut inntekter, planleggje pengeforbruk i ein familie ved å bruke ulike verktøy og vurdere korleis sparing og låneopptak påverkar personleg økonomi
- drøfte rettane ein har som forbrukar og diskutere forbrukaren sitt etiske ansvar
- gjere greie for økonomiske og juridiske sider ved å gå inn i eit samliv og diskutere følgjer av samlivsbrot"

Det sier seg selv at det med så mange kompetansemål innenfor et fag (35) og med kun tre uketimer i faget, ikke er mulig å gå i dybden med de enkelte målene. Samtidig er det ofte heller ikke her økonomer som underviser faget.

Konsekvensene av dette er at opplæringen i personlig økonomi i dagens skole er fragmenter og lite gjennomtenkt. Jeg er derfor ikke overrasket over at dagens 19-åringer strever med inkasso. Dette er de første elevene som startet i videregående skole med Kunnskapsløftet, og det er de første elevene vi nå sender ut i "den store verden" med kun marginal kunnskap om personlig økonomi og forbrukerrettigheter. Det eneste lyspunktet jeg finner, er at med Kunnskapsløftet får også elevene på Yrkesfaglige Utdanningsprogram noe opplæring i personlig økonomi. Dette fikk de i liten grad i R94.

Personlig synes jeg det er synd at økonomifagene på denne måten er nedprioritert i norsk skole, og jeg tror dessverre at vi i årene fremover vil få flere overskrifter av samme type som den jeg i dag fant i Skolemagasinet. Etter min mening er den eneste veien ut av dette uføret å utvide opplæringen i personlig økonomi, og også overlate denne delen av opplæringen til spesialistene; økonomilærerne. På denne måten kan problemet løses i skolen slik Yrving fastslår at det bør.

Kilder:
Skolemagasinet nr. 2 2009
Læreplan i samfunnsfag
Læreplan i matematikk 1P